Kvinnehuset i krysset under fjellet av Elsa Ingilæ Haldorsen

Noen tanker og info om Kvinnehuset som hadde en okergul farge, Oker gult som er en naturlig farge laget av råmaterialer fra Kysten Et hus som var bygd på 1880 tallet av Petter Laurila eller Laurilan Pekka som han ble kalt. Laurilan Pekka var fra Kiiminki nær Kemi og giftet seg med datteren til Karl Enbusk og fikk dermed utdelt et stykke tomt av svigerfaren. Denne var i sin tid kommet fra Torneådalen i Finland.

Pekka var fisker en driftig en. Han fikk flere barn med kona som døde ung. Men flittig som Pekka var reiste han helt til Kittilæ for å selge fisk og der fant han seg ny kone fra Jesiøjærvi i Kittilä. Hun kom til Bugøynes og var mor for disse barna. Pekka og den nye kona fikk også barn.

Om våren dro han til Vardø på fiske som de fleste andre. Det hadde vært noen uår og dermed var det blitt vanskelig med betaling på husavdrag. En vår da han kom hjem fra fiske hadde huset hans vært på tvangsauksjon. Men en svoger av ham hadde kjøpt huset til seg selv. Pekkas hus var stort etter datiden. I den nordlige enden av huset hadde de skoleundervisning hvor bl. a Kivi Ola hadde gått på.

Men Laurilan Pekka var forbannet over at huset forsvant. Han bestemte seg for å bygge større hus enn det første. I hvertfall skulle det være høyere. Noe han også gjorde. Laurilahuset stod tett til det første huset han hadde bygd. Senere bygde han fjøs og stall til hesten under fjellet. Da veien kom til Bugøynes i 1962 ble Laurila huset revet og de fikk et nytt hus på andre siden av veien.

Hans svigerbror Petter som hadde giftet seg med Kersiløs datter Alfa fra Neiden som for øvrig var søster til Kaisa Liisa Ingilä trivdes ikke i Bugøynes. Hun ville tilbake til Neiden. Pekka solgte huset sitt til Adolf Kiurujærvi og flyttet til Neiden og bygget seg gård på Nordsiden av elva i nedre Neiden.

Adolfs barn Frans og brødrene overtok etter hvert huset og tilslutt endte det med at søsteren Helmi i Trøndelag arvet huset og solgte det til oss kvinner på Bugøynes.

Opprinnelig var Bugøynes Håndtverk og Reiselivslag allerede stiftet i 1979 av noen i Bygda med en håndarbeidslærer i spissen allerede i 1979 under navnet Bugøynes Husflidslag. Men først på 90 tallet ble vi en del kvinner enig om å omdanne foreningen til Bugøynes Håndtverk og Reiselivslag for å utvikle både handarbeid og turisme i bygda.

Vi skulle ha oss eget hus til å ha arbeidsfellesskap i for produksjon av håndarbeid. Vi jobbet i flere år med å få tomt eller å kjøpe eget hus mens vi sparte til huset. Så plutselig sto Kiurujærvihuset ledig for salg. Tiltross for at vi hadde spart 90 000 kr hadde vi ikke nok penger og måtte ta lån. Det ble mange gratis turer mellom Vadsø. Bugøynes og Kirkenes før vi fikk det til. Men det var ikke mulig for lag å kjøpe et hus på Bugøynes uten kausjonister fikk vi beskjed.

Da vi endelig langt om lenge fikk delvis loving på lån mot kausjon var det 7 kvinner som kausjonerte for lånet og satte sine hjem i pant. Da vi kom i banken med disse underskrevne papirene, ble banksjefen flau, så ned og sa vi skulle få lånet uten kausjonspapirene.Var det slik distriktskvinnene ble behandlet. En lettet Elsa Haldorsen dro hjem fra banken. Huset var vårt. Vi hadde 90 000 kr selv som vi hadde spart og nå var lånet i boks.

Etter hvert ble huset pusset opp. Vi fikk også folk gjennom Nav til å snekre og gjøre stua større slik at huset ble mer funksjonelt. Der hadde vi matservering til pensjonister og vi kjørte også mat hjem til de som ikke kunne komme selv. Vi hadde basarer og julemesser. Vi hadde kurs i variasjoner.vi hadde forskjellige utstillinger. Egentlig var vi et svært aktivt lag, I 2.etasjen hadde vi fast stående 4 vevstoler der bygdefolket kunne bruke fritt. Denne ideen hadde vi fra Lappenranta Der kunne også kursholdere både fra Finland og Norge overnatte.

Vi arrangerte forskjellige kurs plantefarging preparering av steinbitskinn, kurs i billedvev. toving og diverse andre kurs og aktiviteter. Vi hadde også basarer og julemesser der og annet arrangement. Hele 7 nøkler som bygdefolk hadde og som bygda fritt kunne bruke. Huset ble også brukt til møtevirksomhet. Om sommeren leidde vi huset ut til overnatting og turistinformasjon. Husker spesielt Marjo som hadde vært næringssjef i Ivalo jobbet som turistsjef her en hel sommer. Vi organiserte overnatting via turistinformasjonen og solgte håndarbeidsprodukter der.

Utenfor den lille røde bua på andre siden av veien som jentene hadde restaurert satte vi opp en hjell fylt med gamle redskaper og gamle garn. Det var et av de mest fotograferte objekter i bygda. I Rødbua hadde vi salg av souvernier og loppemarked. Vi fikk også hjelp av mennene våre til forskjellige oppdrag både til maling og skifting av kjøkkeninnredning, hjelp av elektrikere. Det var et virkelig kulturhus med stor som avdøde Karin og Sonja var vaktmestere og overordentlige gratisarbeidere for.

Etter hvert leidde vi huset bort til firmaet Multireg. som satte opp 2 vegger og bygget toalett i 2.etasjen. De brukte det til turismen men også da benyttet vi huset til kaffekosmøter. Det var et svært verdifullt bygg En kunne med enkelhet revet de 2 lettveggene og fått tilbake lokaler for 4 vevstoler permanent i 2.etasjen.

Så plutselig ble huset solgt til private uten at mange av oss som hadde jobbet for å få kjøpt huset ikke visste noe som helst. Et hus som hadde så ekstra stor kulturell verdi i bygda og som var så godt ivaretatt. Det kom som et sjokk på flere av oss.

Håper bare at Husflidslaget som laget heter igjen kan jobbe for å få til noe men det krever arbeid og atter arbeid. Ja jeg vet ikke om det i det hele tatt finnes et kulturbygg med så høy verdi i bygda. Så etter mitt syn var det hele synd at huset ble solgt. Men vi får håpe på det beste. Erfaringsmessig er det mye arbeid med å få til tilsvarende kulturelt bygg.

Kaffe på Kvinnehuset. Foto: Bjørg Solsvik

De to øverste bildene: Vilfred Ingilæ